Hvis megleren har svarte sokker, så er det ikke Martin
Ikke misforstå, Martin Eick er pen i tøyet. Slik det forventes av en eiendomsmegler. Likevel, mellom en knivskarp buksepress og blankpussede sko dukker det opp et fargerikt lite opprør mot konformiteten. Akkurat nok til at du skjønner at en fyr som er innehaver av en såvidt fargerik sokkeskuff, sannsynligvis er i stand til å gå noen kreative og spennende veier når det gjelder eiendomssalg også.
Inne i det lubne skjegget ligger smilet på lur, han virker oppriktig når han sier at han har gledet seg lenge til å bli en del av meglerkollegiet i Erik Børresens allé, og så stusser vi litt når han betror oss at han egentlig ikke har noen store fritidsinteresser eller hobbyer.
Opptatt av de viktige tingene
Den brikken faller imidlertid fort på plass når 36-åringen forteller at hjemmebanen i Lier består av samboer og et tvillingpar på tre år. Legg det sammen med megleryrkets totalt uforutsigbare arbeidstid, så skjønner man fort at det kanskje ikke er noen vits i å satse på lange ensomme fisketurer eller regelmessige fotballtreninger riktig ennå. Familie og jobb. Det er de to pilarene i Martins liv. Foreløpig er det ikke plass til veldig mye mer.
Martin tar de viktige tingene på alvor. Som det å selge folks boliger. Man slurver ikke med sånt. Han vet at når folk endelig inviterer en megler på befaring for et mulig salg, så ligger det mye i potten. Mye penger og ikke minst, mye følelser.
Ikke bare er boligen det dyreste folk flest eier, boligen er også den arenaen hvor man tar ut det dypeste av egen smak, egne preferanser og ofte også egen skapertrang. Og man skal ha respekt for alle sidene av nettopp det, mener Martin. Det er fort gjort å bli litt «meglerkjekk» og skråsikker på hva som er fint og hva som funker i markedet eller ikke. Men det er mange måter å gi råd på, og Martin tror mer på tålmodighet og antydningens kunst, enn på høyrøstet skråsikkerhet. Meglere snakker veldig mye om boligers potensial. Martin tror mange godt kunne vært litt mer opptatt av å se verdien i det som faktisk er der også.
Derfor er han kanskje på sitt aller mest meglerfornøyde når han kommer inn i en bolig med det udefinerbare som vi kaller «sjel». Den kan like godt finnes i en toroms i sentrum, som i et kråkeslott utpå bygda. Når den er der, sjelen altså, så merker du det med en gang. Det er fint, synes Martin. Han tror det handler mye om å ta seg tid, prøve å bli kjent med boligen, kjenne etter om den gjør noe med deg. Og altså, ha respekt for både boligen og eierne.
Ble hyret av Max
Som den gangen han på kort varsel måtte steppe inn for en kollega og overta en befaring i et litt spesielt hus med en litt «alternativ» eier. Martin ringer på, slipper inn, og får beskjed om å sette seg og puste dypt og rolig en stund før han får lov til å starte befaringen.
Martin puster, sender en lett uvennlig tanke til kollegaen, og tar fatt på runden sammen med husets eier. De kommer til et soverom hvor det ligger en kattunge på sengen. Martin får beskjed om å være forsiktig, for katta er sky og vanskelig, men han strekker nå ut en arm og får kontakt med dyret som viser seg både tillitsfullt og kosesykt. Befaringen avsluttes uten flere pusteøvelser eller kjæledyr. Neste dag blir han oppringt av en strålende fornøyd huseier som i fullt alvor kan fortelle at Max har bestemt at oppdraget skulle gå til Martin. Max? Kattungen, selvfølgelig.
Vil du ha besøk av en megler for en uforpliktende befaring, så er Martin lettere å få tak i enn de fleste. Fra en fortid i telebransjen har han fått med seg ikke bare salgserfaring og menneskekunnskap, men også ett av Norges enkleste telefonnummere: 98 99 98 99. Nittiåtte nittini nittiåtte nittini.
Så nå er det bare å ringe.